Katrine: Sabine, jeg har set din video med kranen som hiver tang op af havet og er fascineret af tangplanternes udstråling af livskraft, saft, smidighed, sanselighed, vildskab og skønhed med deres røde, grønne, brune, lyserøde, gule farver. Og fascineret af brutaliteten og voldsomheden jeg oplever når kranen river og slider og flår i havplanterne og bortfører tangen fra dets liv under havet.
Sabine: … jeg har tenkt litt på å legge lyden av
kirkeklokkene her i Skagaströnd inn på sporet med undervannsopptakene…
Katrine: Hvorfor kirkeklokker?Sabine: Bare fordi det blir som et kall fra en annen, kanskje fortrolig verden, mellom dundringen av motoren og maskinen som hiver opp tangen. Jeg vokset opp på landet i Sør-Tyskland med en fortelling om at ringing av klokkene fortalte bøndene på marken når det var tid for lunsj eller kveldsmat. På et så lite og avsidesliggende sted som her er noe av det første som alltid slår meg: hva lever folk av? Hva jobber de med? Enten måtte det være utnyttelse av naturressurser, eventuelt i form av en eller annen industri – slik det var fiskefabrikk og rekefabrikk her. Eller så er det i dag en utplassering av viten og administrasjon fra byene for å gi småsteder en annen form for næring for å motvirke fraflytting. Det er noe foruroligende og ustabil med forandringen, arbeidsplasser som kommer og går med det som finnes tilgjengelig en stund og så uteblir av en eller annen merkelig grunn, slikt som det var med silden her i 40- og 60-årene. Men folk synes vant med det. Er det troen på at det alltid vil dukke opp noe nytt som vil holde samfunnet i livet, som knytter folk sammen? Før i tiden gav lyden av kirkeklokkene noe felles, det være seg som markør av en døgnrytme eller samling rundt en religiøs menighet. Deres lyd har vel mistet mye av sin betydning, men den er der. Kirkeklokkenes klang her i Skagaströnd er sprød på en sær måte.
Katrine: For mig er kirkeklokken et meget stærkt ladet
symbol. Jeg kommer til at tænke på en gammel nordisk folkevise jeg kender ;
Agnete og Havmanden. Den handler om Agnete som forelsker sig i Havmanden og
tager til havets bund med ham. Her får hun i løbet af otte år syv sønner med
ham. Altså et frugtbar samliv. En dag da hun sidder ved vuggen og synger, hører
hun kirkeklokken derhjemmefra. Hun kommer til at længes hjem og Havmanden bærer
hende op over havet og beder hende huske ikke at slå sit fagre guldhår ud og
ikke sætte sig ved siden af sin mor i kirken. Men det gør hun og de spørger
hvor hun har været henne så længe. Hun svarer at hun har været hos Havmanden og
han gav hende guldsko og den fineste guldharpe
hun kunne spille og synge til, når hun var sorrigfuld. Men da Havmanden
kommer for at hente hende og husker hende på at han og alle børnene længes
efter hende, svarer hun ham at hun aldrig kommer tilbage og ikke længes; ikke
engang efter den lille i vuggen…Jeg har altid haft det blandet med den vise;
melodien og ordene er smukke men jeg kan ikke forlige med slutningen. Hvorfor
tager hun ikke med Havmanden tilbage til havet og alle sine børn ?
Sabine: For meg er det en slutt på historien som virker mer ærlig enn den ellers ville vært. Vi mener ofte at det er så lett i dag å skifte hurtig mellom ulike land og miljøer, vi er så mobile og kan bevege oss fort fra et sted til et annet. Men selv opplever jeg at det sliter på meg å bevege meg mellom ulike verdener, mitt liv i Norge, min familie i Tyskland, skift mellom kunstverden, livet på fjellet og min oppvekst som hadde ingenting med noen av de andre delene å gjøre. Jeg ønsker å leve alle disse deler helhjertet, med hele meg, men det river og sliter på meg, slikt at jeg noen ganger ønsket meg å bare ha mot nok til å bestemme meg for én av disse verdener, kutte båndene med de andre. Å si at det andre ikke interesserer meg lenger, at jeg ikke lengtes etter det, ville gjøre livet enklere. Kanskje mer utholdelig. Men det er vel ønsketenkning. Har du først begynt å bevege deg mellom ulike verdener vil du aldri være fri for lengsel etter det du savner fra det andre livet du kjenner.
